Over de høye fjelle

av Bjørnstjerne Bjørnson

Undrer meg på hva jeg får å se
          over de høye fjelle?
Øyet møter nok bare sne.
Rundt omkring står det grønne tre,
          ville så gjerne over; -
          tro, når det reisen vover?

Ørnen løfter med sterke slag
          over de høye fjelle,
ror i den unge, kraftfulle dag,
metter sitt mot i det vill jag,
          senker seg hvor den lyster, -
          ser mot de fremmede kyster!

Løvtunge apal, som intet vil
          over de høye fjelle,
spretter når somren stunder til,
venter til neste gang den vil,
         alle dens fugler gynger,
         vet ikke hva den synger! -

Den som har lengtet i tyve år
          over de høye fjelle, -
den som vet at han ikke når,
kjenner seg mindre år for år -,
          hører hva fuglen synger,
          som du så trøstig gynger.

Sladrende fugl, hva ville du her
          over de høye fjelle?
Rede visst fant du bedre der,
 videre syn og høyere trær,
          ville du bare bringe
          lengsel, men ingen vinge?

Skal jeg da aldri, aldri nå
          over de høye fjelle?
skal denne mur mine tanker slå,
sådan med sne-is og redsel stå,
          stengende der til det siste, -
          blive min dødningekiste?

Ut, vil jeg! ut! - å så langt, langt, langt
          over de høye fjelle!
Her er så knugende, tærende trangt,
og mitt mot er så ungt og rankt, -
          la det så stigningen friste,
          ikke mot murkanten briste!

En gang, jeg vet, vil det rekke frem
          over de høye fjelle!
Kanskje du alt har din dør på klem?
Herre min Gud! godt er ditt hjem...
          la det dog ennå stenges,
          og jeg få lov til å lenges!

Kjelde: Jeg velger meg april : 95 dikt, Gyldendal norsk forlag, 1982, s. 27
          

Kommentarer

Legg inn en kommentar